Gjeldsordningsloven og forsikringer
Gjeldsordningslovens inntreden, 1. januar 1993, skapte forventning om at alle med gjeldsproblemer skulle få hjelp til å gjenvinne kontroll over egen Økonomi. Nytt håp og nye muligheter åpnet seg for de gjeldsrammede. Etablering av avta ler mellom kreditorer og debitor om sletting og nedbetaling av gjeld etter gitte rammer, var nå hjemlet i lov.
Gjeldsordningsloven
Gjeldsordningsloven åpner for at personer med alvorlige gjeldsproblemer skal få en mulighet til å få kontroll over sin økonomi. Gjeldsproblemene må være varige. Gjelden må i vesentlig grad være knyttet til private forhold (den må ikke inneholde betydelig næringsgjeld). Hvis næringen er opphold kan gjelden i noen tilfeller anses som privat gjeld og dermed komme inn under loven.
Loven forutsetter også at den enkelte søker etter evne har forsøkt å komme fram til en gjeldsordning med kreditorene på egen hånd (utenrettslig gjeldsordning). Avslår en av kreditorene skyldners forslag til gjeldsordning, anses denne forutsetningen å være oppfylt. Loven skal sikre at forholdene blir lagt til rette for at skyldnere med gjeldsproblemer etter søknad om gjeldsordning skal få hjelp, enten ved avtale med kreditorene (frivillig gjeldsordning) eller ved stadfestelse av namsretten (tvungen gjeldsordning).
Avgjørelsen om en skyldner skal få åpne gjeldsforhandlinger treffes ved kjennelse i namsretten. Søknad om gjeldsordning skal fremmes på godkjent skjema for namsmannenllensmannen på stedet der skyldneren bor. Loven krever at straks namsretten har åpnet for gjeldsforhandlinger, rykkes det inn kunngjøring i Norsk lysingsblad hvor en ber kreditorene melde sitt krav til namsmannen med en tre ukers frist.
Det finnes egne forsikringer om behandling av skatte- og avgiftskrav i forhold til gjeldsordningsloven.
Loven skal sikre at skyldneren innfrir sine forpliktelser så langt det er mulig.
